Børs og katedral

Børs...

Vi startet dagen med deilig frokost på hotellet sånn litt utpå morgenen. Planene for dagen var for så vidt klare, vi skulle på shopping og vi skulle i den blå moskeen. 

Etter å ha googlet shoppingsentrene i Istanbul, falt valget på et som så både dyrt og flott ut. Det lå på den andre Asiatiske siden av Istanbul, ca 20 min med taxi fra hotellet. Hurra, da måtte vi over Bosporos stredet. 

Turen gikk helt fint. Tyrkerne har en aggressiv tilnærming til bilkjøring og er av den oppfatning at alle andre har vikeplikt. Turen tilbake gikk ikke like fint, men det er en annen historie. 

Kjøpesenteret var som kjøpesenter flest, kanskje bortsett fra at de store designere og merker var representert der. Kan liksom ikke erindre at Rolex har eget utsalg på Kuben. 

Det var altså ingenting å si på utvalget av butikker og muligheter. Jeg kan forresten ikke ha vært helt frisk, for jeg registrerte en apple butikk, men lot vær å styrte inn i den, og etterpå glemte jeg hele butikken. Mulig det kom av skovalget, det skulle nemlig vise seg at Ecco ikke alltid er det beste valget... spesielt ikke de Ecco skoene med hæl... 

Vi lunsjet på en av de mange restaurantene før vi satte kursen tilbake til hotellet. Drosjeturen tilbake ble en irriterende og ufrivillig rundtur rundt Sultanahmet området, og til slutt insisterte vi på å bli sluppet av på plassen foran den blå moské. Det var heldigvis ikke lang vei til hotellet, og vi var heller ikke så nedlesset av pakkenelliker, det siste var egentlig mer foruroligende enn det var heldig. 

Sultanahmet Cami (Den blå moske) 

Katedral

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om turen vår til den blå moske, fordi jeg føler at jeg kan ødelegge opplevelsen, og fordi jeg egentlig ikke har ord. Det var stort, veldig stort. Vi var så heldig at vi fikk se moskeen uten andre besøkende til stede. Det var en fantastisk opplevelse.  

Bortsett fra den vakre arkitekturen og spesielt den vakre mosaikken, var det utrolig å være der helt alene. Jeg følte meg så liten i det store bygget, som rommer så mye historie og så mange myter. Jeg tenkte på alle bønnene som har blitt bedt der, og på alle menneskene som har gått der. Det er selvsagt ikke annerledes enn andre gudshus andre steder i verden, men det fikk meg til å tenke at det er mer likheter enn forskjeller når det gjelder religion, og at det er et paradoks at vi mennesker kan skape så mye vakkert i guds navn, men samtidig skape så mange konflikter i det samme navnet. 

Jeg lar bildene tale for seg selv. 

Rom 105 på Sura Design Hotel

Rom 105 på Sura Botique Hotell
Så var vi begge vel fremme i Istanbul. Ingvill padder, og jeg prøvesmaker innholdet i en pose M&M. En time foran resten av verden, altså Norge, så det er snart sengetid her.

Jeg leste en gang om en indianer som satt på flyplassen i Seattle så lenge at vaktene kom for å kaste ham ut fordi han ikke kunne oppholde seg der. Til det svarte han at han bare satt og ventet på sjelen sin, fordi intet menneske kunne reise fortere enn man kunne ri på hesteryggen, for da fulgte ikke sjelen med. Og hvis man gjorde det, måtte man vente på sjelen sin på bestemmelsesstedet.

Jeg håper sjelen min har ankommet Istanbul. Det tok i alle fall så lang tid i passkontrollen her nede at den i det minste rakk å komme til Munchen. Og når jeg i tillegg hadde surret og glemt at jeg trengte euro til visumet og måtte traske hele terminalen på kryss og tvers for å finne en ATM så var det kanskje like greit at sjelen min var et annet sted. På et eller annet tidspunkt resignerte jeg og tenkte at det ikke hjelper å bli sinna når man står i kø. Går ikke fortere av den grunn...

Så var jeg endelig ute av terminalen. Der var det som vanlig en kakofoni av lyder, blålys og folk over alt. Men det er jo også det som tiltaler meg med dette landet At det absolutt IKKE er sånn som hjemme. Drosjesjåføren snakket ikke mye engelsk men vi hadde en hyggelig samtale på turen innover til hotellet.

Nå har freden senket seg over Istanbul og over oss. Det skal bli godt å krype til køys etter et døgn med lite søvn. Riktignok selvvalgt pga min strålende evne til å utsette ting jeg ikke liker, pakking feks.

I morgen står Den blå moské på programmet. Den er i gangavstand fra hotellet. Og som vanlig har jeg forestilt meg at Istanbul er en helt flat by, for det er sånn den fremstår på kartet, men sannheten er jo at det er mye bakker her. Det gleder jo mitt bergenshjerte, men ikke like mye mine litt slarkete knær. Men jeg er like blid.  

Tysk presisjon og kaffe på rullebandet

Vi ankommer selvsagt München helt presis på ruten etter en meget tysk flytur der alt er perfekt levert og landingen så myk at jeg tror vi fremdeles er i luften.

Merkelig nok er ikke bakkemanskapet helt klare når vi kommer, så vi blir sittende å vente i flyet i ca ett minutt, noe som blir beklaget på det dypeste.

Jeg har sett for meg at jeg må jogge rundt på flyplassen for å finne gaten til neste fly, men alle som skal videre med Lufthansa får opplyst hvilken gate de skal gå til. Hvilken sørvis! Kanskje ikke mer men man burde forvente, men det glede nå i det minste en beskjeden bergenser.

Og bagasjen, puh, den blir bare sendt videre av seg selv...

Omsider kommer vi av flyet og opp i ankomsthallen. Det har de jammen kaffe. Nam. Den inntas stående på diverse rullebaner fordi jeg kommer over et skilt som sier at det er 15 min å gå til min gate... Mulig den målingen har blitt gjort med en giktisk skilpadde.

Og akkurat den kommentaren får jeg igjen for litt senere. Underveis styrer jeg unna både Gucci og Prada. Ulikt meg men jeg kommer vel sterkere tilbake. Eneste problemet jeg har, er en tom kaffekopp. Det kan ikke falle meg inn å hensette den i andres påsyn. Ordnung muss sein!

Så blir vi sluset gjennom bording og ned fem etasjer til shutlebussen. Og det er da kneet mitt låser seg at jeg angrer litt på det med giktisk skilpadde. For jeg må nemlig gå med en og en fot og lager en artig liten kø etter meg.

Nå er det like før take off. Og tro det eller ei. Vi er litt forsinket. Godt det er nedoverbakke helt til Istanbul!

Location:Schwaig,Deutschland

Som julen på kjærringa

Noen ganger kommer ting litt brått på. Og jeg må innrømme at avgjørelsen om å feire jul i Istanbul kom brått på. Men så er det også et privilegium å kunne reise fra all julestria og feire en annerledes jul i et annet land.

Tyrkia er ikke fremmed for meg. Jeg har vært i Tyrkia mange ganger, men Istanbul kjenner jeg ikke så godt. Likevel har jeg en forestilling om at det blir sånn passe eksotisk med Den Blå Moskeen, Hagia Sofia, Den underjordiske sisterne og ikke minst den store basaren. Jeg har tatt på meg oppgaven med å være guide for Ingvill som ikke har vært i Tyrkia. Mulig jeg blir avskiltet underveis.

Og så i julen da. Ja, hvorfor ikke? Det er tredje året på rad at jeg har valgt alternativ julefeiring. Jeg kan forstå de som ikke kan forstå hvordan man kan reise bort i julen. Hva skal jeg si? Hver og en må velge det som passer for seg, sånn at julefeiringen blir best mulig. Jeg har valgt bort alle "bør" og "må," og det føles helt riktig.

I morgen på denne tiden er jeg nesten fremme i Istanbul. Jeg er sikker på at det kommer til å bli en fin jul. En annerledes jul, men garantert en fin jul. 

Nå gjenstår bare pakkingen. Jeg har pakket i hodet mitt, det hjelper litt. Jeg vet at det kan bli kaldt, så jeg tar med ullundertøy til oss begge. Så det blir som min venninne Ingunn sier: Pakker for nordnosk sommer, altså klær til omtrent enhver årstid. Ja, jeg tar også med badetøy, for jeg har planer om å ta tyrkisk bad. Godt å få skrubbet vinterhuden av kroppen. 

More is yet to come... 

Storefjell i november

Turen til Storefjell ble bestemt og bestilt i en fart, takker være min fantastiske sjef Annelise, som mente at jeg var sliten og trengte litt avkobling. Og det stemte. Det hadde blitt litt mye jobbing og sosial omgang i forbindelse med jobb og kurs den siste tiden.

Noen ganger skjer det så mye i livet at vi ikke får tid til å tenke på annet enn de oppgavene vi har. Og noen ganger trenger vi tid til å gå gjennom ulike prosesser og kjenne på ulike følelser for å komme videre.

Jeg reiste oppover med følgende mål for øye: Slappe av, kjenne godt på følelsene mine, ta ting som de kom, ta hensyn til meg selv og kose meg. Og ting kom, både gode og vonde.

Morgen over Golsfjellet

Første døgnet gikk jeg litt i et vakuum. Tankene kom litt sånn ustrukturert. Jeg tenkte på mange ting samtidig. Jeg lot det være sånn, lot tankene fly som de ville. Etter en stund kjentes det veldig godt. Noe dvelte jeg ved,  noe lot jeg passere. Tårene kom også. Passet utrolig dårlig at de presset på mens jeg satt i spisesalen.

Et annet mål var å komme seg ut på tur. Jeg hadde litt lyst å gå på ski, men fredagen var det dårlig vær og dårlig føre, så jeg gikk en lang tur på beina, først langs veien, og så etterhvert på en brøytet skogsveg. Jeg lot ipoden være på rommet. Det var et bra valg, for det er mange lyder i skogen. Jeg lot også mobilen ligge igjen. Nok et klokt valg. Så kunne jeg nyte skogens ro, for å være litt poetisk.

Om kvelden var det dekket til julebord og jeg gjorde meg ferdig med pinnekjøtt og hadde med meg en halv sau tilbake på rommet. Men maten smakte bra, og jeg måtte to turer til dessertbordet. Jeg gikk tidlig til sengs og sovnet som en stein.

Soloppgang over Golsfjellet

Lørdag våknet jeg tidlig. Jeg veide litt frem og tilbake om jeg skulle spise frokost først eller om jeg skulle gå en tur først. Solen var i ferd med å stå opp, og det var klart og kaldt. Derfor bestemte jeg meg for det siste. Denne gangen gikk jeg i motsatt retning, og var så heldig å finne nok en brøytet skogsveg. Jeg hadde kamera med og tok noen bilder, men først og fremst nøt jeg stillheten og synet av den vakre naturen. 

Og plutselig kjente jeg at jeg var i ferd med å komme i balanse. Mens jeg tidligere hadde kjent tårene presse på, kjente jeg bare på en stor ro inni meg. 

Lørdagskvelden var det over firehundre gjester på Storefjell. Så mye for hun som søkte ensomheten. Men det var faktisk noen kjente der, og utover kvelden kom jeg i prat med flere. 

Jeg kjøpte billetter til kveldens konsert med Heine Totland. Konserten lot vente på seg, men da den startet var den vel verdt å få med seg. 

Heine Totland - Buddy Holly

Etter konserten tok jeg en rekognoseringsrunde og fant ut at pianobaren var et blivende sted. Bevæpnet med en Pepsi Max tok jeg oppstilling ved en vegg, og pyntet den dermed opp. Det var litt rart, men helt greit å være alene på fest. Faktisk så greit at klokken var nærmere halv fire enn tre da jeg endelig krøp til køys. 

Vel tilbake i virkelighetens verden er jeg godt fornøyd med mine valg. Sånne pusterom i hverdagen burde være obligatorisk! 

Det er deilig å være dorsk i Danmark III

Torsdag

Hurra! Vi har fått solsenger. Allerede første dagen ringte vi Novasol for å påpeke at det kun var en ødelagt solseng i sommerhuset, og de hadde lovet oss to intakte solsenger. Man forventer liksom at utstyret skal være intakt, med mindre man trives med å ligge hallveis på bakken og halvveis på en solseng. 

Beskjeden fra Novasol var at eier skulle komme med nye solsenger senest mandag. Vi syns vel ikke det var godt nok. Nå viste det seg at eier var på ferie på Fyn, så derfor fikk vi valget mellom å kjøpe solsenger selv og legge kvitteringen igjen i sommerhuset. Hvis ikke skulle de skaffe oss solsenger. Vi valgte det siste. Dagene gikk, men så kom solsengene. På torsdagen, og de var umontert og innpakket i papp.

Det var ikke for å være vanskelig, men vi var på en måte litt lei av å stå i telefonkø hos Novasol, og lei av dårlig service og manglende oppfølging. Derfor reiste vi inn til kontoret utenfor Gileje. Der møtte vi hyggelige Novasol-medarbeidere, og i løpet av dagen kom det folk og monterte solsengene. Og det var fint, for da hadde vi noe å frakte all bagasjen på bort til bilen den dagen vi skulle reise. Nok om det.

NK og Vesla tok Sindre og Ingrid med på togtur denne dagen, mens vi reiste til veterinær for å gi jentene ormekur og få stempel i passene deres. Og ikke visste jeg at leverposteien i Danmark var så eksklusiv. Det kostet nemlig 400 kroner for under et hekto. Eller, det var i hver fall det vi betalte hos veterinæren. Det kan også ha vært klistremerkene i passene som utløste prisen, uten at jeg fikk øye på det minste spor av gullskrift.

Men så var det i alle fall gjort, og vi kunne reise og besøke Anny. Hun bød på kaker og kaffe og hyggelig prat i det koselige huset sitt langt inne i "skoven".
Jentene var ikke så fornøyd, for Anny passet en liten hund som eide huset og Anny og alt som dertil hørte. Lille Lisa møtte sin overkvinne, for en gangs skyld, og ble kraftig satt på plass av den lille kjeftesmellen. Hun la seg og furtet ved beina mine og det måtte både kos og godbiter til for å blidgjøre henne.

Ellers gikk det veldig fint med jentene og ungene. Jentene fikk nemlig sitt eget rom. Vi satte opp grind i døren, så den kunne stå åpen hele tiden. Da hadde Emma og Lisa full kontroll med hva vi foretok oss, og Sindre og Ingrid kunne gå og krabbe fritt omkring i huset.
En dag Ingrid krabbet rundt fikk hun øye på jentene, og satte seg ned foran grinden, så storøyd på Lisa og klappet entusiastisk i hendene. Lisa syns egentlig at sånne små er litt skumle, hun er jo ikke vant til dem, men hun logret fornøyd til Ingrid.
De hadde også en egen innhegning i hagen, eller fengsel, som Sindre kalte det.

To som koser seg etter å ha spist verdens dyreste leverpostei

Fredag
Siste dag på sommerhuset, og det begynner å sige inn over oss mens vi koser oss med frokostkaffen. Vi bestemmer oss for å bruke dagen i Gileje. Det fremdeles noen spennende butikker vi ikke har fått utforsket, og vi har flere penger vi trenger å legge igjen i det kriserammede Danmark, eller var det egentlig litt lengre sør det var krise? I alle fall, vi skrider til verket, altså, vi kjører inn til Gileje litt utpå dagen.

Det skal vise seg at det er uutforskede lekebutikker og andre butikker som trenger vår oppmerksomhet. I en lekebutikk finner vi en søt, liten giraff som innehaveren omsorgsfullt pakker inn med gavepapir rundt magen sånn at giraffen får puste på veien tilbake til Norge.

Inne en klesbutikk får et plutselig veldig nært forhold til en lang jakke, og forholdet utvikler seg så raskt og blir så rørende nært der den klamrer seg til kroppen min, at det ikke er noen annen utvei enn at den jakken må bli med meg hjem.

Vi avslutter dagen i Gileje med middag på en kinarestaurant, og vi blir både glade og imponerte over servicen. Alt vi spør om, ordner de. Maten kommer i rekordfart og den smaker riktig godt.

Røde pølser og pommes frites til godgutten!

Så er det kveld og vi begynner å rydde og forberede avreisen til dagen etter. Med fire voksne går rydding og vasking fort og greit. Ingenting å grue seg til.

Lørdag
Avreisedag. Vi vasker oss bokstavelig talt ut av huset. Rundt klokken ti er all bagasje, bikkjer og unger stablet i biler, og vi er klar for å ta farvel. Vesla og NK skal tilbringe noen dager i Fredrikshavn, mens vi setter kursen mot nord.

Etter syv fine dager blir det rart å være "alene" igjen. Savner allerede Ingrid sin pludring og Sindre som forteller meg om alle figurene i Vennebyen, eller forhandler med pappa og mamma om han kan få se en episode til av Noddy.

Så er vi endelig hjemme og det er godt å legge seg i sin egen seng. Utpå ettermiddagen får vi melding fra Fredrikshavn om at Vesla og NK har kommet vel frem. Så er alle på plass der de skal være og det er godt å vite. 

Det er deilig å være dorsk i Danmark II

Tirsdag
Denne dagen var satt av til Københavntur. Etter litt vurdering frem og tilbake, kom vi til at det var billigst og mest praktisk å ta bilen innover, i motsetning til toget.
Det var overskyet og mørke, tunge skyer lurte på himmelen, så vi bevæpnet oss med paraplyer og regntøy. Turen innover bød verken på overraskelser eller store naturopplevelser, hvis man ikke tar kuer og køer i betraktning.
Men da vi kom inn til sentrum, viste det seg at parkeringshuset som NK hadde stilt inn GPS'en på, hadde sunket i jorden, eller noe sånt. Det var i alle fall ikke der lenger. Ut igjen i trafikken, og flere ulovlige u-svinger senere, fikk NK, som satt i lederbilen, øye på et P skilt med tak over, og vi fulgte skiltene, bare for å finne ut at innkjøringen var midlertidig flyttet. Så da var det ut igjen i trafikken for å bryte flere trafikkregler, før vi endelig kom til innkjørselen. Etter to forsøk klarte vi også å kjøre inn riktig vei... puh...

Tivoli yrte av liv og røre. Jeg fikk omtrent whiplash av å se meg omkring, det var noe å feste blikket på overalt. Restauranter og påfugler, folk og karuseller. For omtrent 12 år siden lot jeg meg lure opp i et Parisehjul i Liseberg. Det var til og med etter at jeg hadde tatt Lisebergbanen. At man ikke lærer. Jeg er veldig i utakt med min balansenerve, og har høydeskrekk fra andre trinn på en stige, så det å sitte fast i en vogn på toppen av Pariserhjulet er IKKE min greie. Så skulle jeg altså bli 43 før jeg endelig kom til den konklusjonen. Derfor holdt jeg meg til det som foregikk på bakkenivå.

Men jeg prøvde meg på blinkskyting med luftgevær og klarte å treffe tre ballonger som var i bevegelse. Det var ikke noe stort nederlag at jeg ikke vant bamse, så jeg kjøpte heller en pakke med nybrente mandler og sendte en hilsen til tannlegen, som muligens er synsk, for det lå en innkalling og ventet på meg da jeg kom hjem.

Sindre koste seg stort i Tivoli. Smilet gikk fra øre til øre da han og mamma var oppe i fly-karusell. Vi satt på en benk og var entusiastiske tilskuere med kamera. Inne på en sånn Lykkebod vant han masse billetter som han kunne ta ut gevinster på. Så han fikk seg både prompepute og en veske til lillesøster. Prompeputen ble behørig testet på "intetanende" voksne utover kvelden, til stor glede for eieren.

Utpå dagen skilte vi lag. NK og Vesla fortsatte runden i Tivoli, og vi spaserte opp Strøget. Jeg fikk stilt noen av mine shoppebehov, før vi satte oss på Cafe Norden på Høibroplass og drakk brus. Ja, brus. Det ble så mye kluss med bestillingen at tålmodige Terje (ironisk) endte opp med brus. Så dro vi tilbake til parkeringshuset i sykkeldrosje. Det var skikkelig gøy. Hadde det ikke vært for ørene, hadde smilet mitt gått helt rundt.

Det ble en stille kveld i Svalevej 3. Og forresten, de tidligere omtalte skyene var bare tomme trusler, for da vi kom inn til København, skinte solen, og det fortsatte den å gjøre resten av dagen.

Stranddag!

Dronningmølle

Det er ikke så mye å si om denne dagen, annet enn at vi koste oss på stranden. Og ble bitte litte granne solbrent. Guttene badet til og med, mens vi jentene holdt oss på land. Etter stranden lunsjet vi på Cafe Rose og jeg spiste meg dårlig på en kjempegod is med guff og fløtebolle og jeg vet ikke hva. Men det var verdt det. Pizzaen var også god.

Golfparaplymafiaen på stranden