Første juledag...

Frokost og rekognoseringstur til nær-EU
Det er første juledag, og vi stiller pyntet til frokost. Det er det ikke alle som gjør, men vi snakker ikke om slike etikettebrudd på en sånn fin dag. Frokostbordet er dekket med nesten alt hva hjertet begjærer, det er nok bare nugatti som mangler... Fra hotellets side er det lagt opp til kirkegang, men vi har andre planer.

Området mellom Røros og Härjedalen

Etter frokost setter vi kursen østover med Funäsdalen som mål. Vi benytter kjøreturen til å snakke om Kolfogden, det gamle spøkelset, en av Johan Falkbergets figurer fra historien om Ann-Margritt. Og så kommer vi inn i Härjedalen. Og det er da vi tenker at det var da synd at svenskene fikk kloen i dette området. Og for ikke å snakke om Bohuslän...
Men, akkurat denne dagen er det en fordel at disse områdene er svensk, og ikke norsk. Det meste på svensk side er nemlig åpent en første juledag, i motsetning til på norsk side. Og det er vi for, er vi ikke?

Lyden av slalomstøvler mot steinfliser
Vi finner et spisested omtrent midt i en slalombakke, og får et fint vindusbord. Jeg merker at de andre gjestene går litt rart, og når jeg retter blikket mot gulvet, ser jeg at de har på seg slalomstøvler. Og det krever en spesiell teknikk, så mye kan jeg si, uten å påberobe meg at jeg har hatt sånne støvler på meg så mange ganger.
Så skjønner vi at vi har vært heldige. På en, to og tre, er kafeen fylt til randen, og det eneste vi hører er lyden av klakkende slalomstøvler mot steinflisene. Klakk, klakk, klikke klikke, klakk klakk. Irriterende, ikke sant?

Funäsdalen

Kanefart i fleinsopprus...
Nei, det var nok ikke helt riktig, men det kan virke sånn av bildene. Det hadde med en kombinasjon av at jeg glemte brillene på hotellet, og det var så mørkt at det var umulig å stille inn kameraet...

Kanefarten var, som mye annet denne julen, arragert av hotellet. Det kostet litt, men var absolutt verdt pengene. Vi ble fraktet rundt i Røros sentrum, for kjennere, ikke verdens største plass, men likevel, det var stemningsfullt å sitte i sleden og se de fantastiske gamle husene, de trange smugene, og alle lysene. Det var åpenbart en tradisjon på Røros å ha islykter utenfor husene. Og når vi snakker om tradisjon: De som er på Røros om vinteren, og i Turistinformasjonens åpningstider, kan leie spark.

Finnes kanskje med hjul???

Man skulle tro det ble en kald fornøyelse, men godt innpakket under diverse feller i sleden, som riktignok rugget litt fra side til side, og kunne, jeg understreker kunne, vært mulig å sove i, om jeg ikke hadde vært så opptatt av å forevige øyeblikket.

Storgata by night...

Kirketårnet...

Ja... noe er det da...

Antageligvis en fasade...

Mer fasader tror jeg...

Og enda mer fasader...

Og så fikk Ingvild justert kamera sånn noenlunde... 

Gampen...

Snøborg...

Julevinduer...

Og så avslutningsvis Bergstadens Ziir... om ikke fra ulike vinkler, så i alle fall fra ulike avstander... 

Jul på Røros

Etter en god natt søvn våknet vi uthvilt og tok innover oss at det var den 24.desember. Da jentene var  luftet og matet, gikk vi til frokost. Ingenting manglet på det frokostbordet.

Så gjorde vi oss klar for litt panisk shopping, som seg hør og bør på en sådan dag. På den måten endte vi både opp med både nødvendigeg og unødvendige, ekstremt lite hemmelige gaver til hverandre. Men på den annen side; Behovet for å bytte gavene burde ikke oppstå etter en slik fremgangsmåte.

I ett-tiden begynte sulten å gnage i magen, og engelsk konfekt og gullfisk kunne ikke bøte på dette. Derfor la Terje ut på en ekspedisjon for å fange litt mat. Jeg vet ikke om det var jaktegenskapene det skortet på, men han kom tilbake med en pose tørre boller. Men hvem hadde sagt at dette ikke passer som lusj på juleaften? Jeg bare spør.

En ting jeg virkelig så frem til, var julegudstjenesten i Bergstadens Ziir klokken fire. Det var evigheter siden jeg hadde vært i kirken på en juleaften, og jeg så for meg at det kom til å bli spesielt nettopp her, nettopp denne dagen.

Vi møtte opp tidlig, syns vi da selv, men likevel, nede var det allerede fullt, og vi ble henvist til galleriet på den ene siden. Etterhvert kom det enda flere mennekser, og til slutt var det så fullt at vi fikk beskjed om å sette oss tettere på benkene for å gjøre plass til flere.

Jeg knipset noen bilder, uten blitz for ikke å forstyrre de andre, men så var vi igang med første salme. Jeg stemte i med stor innlevelse, men etter å ha fått noen diskre blikk fra de som satt foran, skjønte jeg at jeg kanskje var for ivrig, og at stemmen min muligens bar preg av at den var lite brukt, og at det var kaldt ute. Men jul er jul, tenkte jeg, likevel, jeg skrudde volumet en tanke ned. Julegudstjenesten var ingen langvarig affære. Vi kom oss gjennom både skriftlesning, preken og flere kjente og kjære julesanger, blant andre, "Det lyser i stille grender," en av mine favorittjulesanger, på en drøy halvtime.

Jeg hadde ventet at det skulle bli stemningsfullt, men at det skulle bli magisk, hadde jeg ikke sett for meg. Synet av alle menneskene, lyden av alle stemmene som sang og ordene som ble sagt. Lukten av stearinlys, dagen som var i ferd med å bli kveld, og lyset som forsvant utenfor vinduene. Og der ble jeg sittende å tenke på alle som hadde sittet der før meg og hørt de samme ordene, sunget de samme sangene, og hatt de samme forventningen til den store kvelden. Da vi til slutt reiste oss for å synge "Deilig er jorden" og jeg kom på at det egentlig var en dansk protestsang mot krig og urettferdighet, og egentlig ikke en julesang, klarte jeg ikke holde tårene tilbake, men de bare rant nedover kinnene mine, mens jeg gjemte meg litt bak ryggen til Terje.

Kanskje bildet av den lille jenten som satt på benken foran meg kan formidle noe av stemningen...

Klokken seks var det julebord på hotellet. Det hele ble innledet med at hovmesteren ønsket velkommen og leste juleevangeliet. Hotellet hadde virkelig lagt vekt på at det skulel være en fin ramme rundt julefeiringen. Maten smakte utmerket, det blir selvfølgelig aldri like bra som når mamma eller svigermor står for kokkeleringen, men vi ble mett og god og fornøyd likevel.

Etter maten var avslapping i resepsjonen, før det var gang rundt juletreet med sang og et lite besøk av nissen. Vi tok en pause og gikk ut med jentene, før vi gikk opp og hadde vår egen lille private julegaveåpning. Lisa hadde for lengst oppdaget at det var mange gaver til henne, og hun stod på kanten av sofaen og klorte for å få åpne selv. Selvsagt var mange av gavene til Emma og, men det brydde ikke Lisa seg så mye om.

Vi avsluttet kvelden med en tur i baren før vi gikk tilbake på rommet og slappet av foran TV'en.

Juleferie i Bergstaden

Nå sitter jeg i bilen med iPad'en min på fanget. Men jeg er på ingen måte Pad'e fast...





Vi er på vei til Røros og julefeiring. Bildet er fra Venabygdsfjellet litt tidligere i dag. Og det skal bare være sagt: Det var tåke på mesteparten av turen.

Vi pakket bilen full av hunder og gaver og diverse bagasje, nøye utvalgt pga. at min nye bil er mindre en den gamle som egentlig var mindre, og i hvert fall ikke like tung.

Turen har gått veldig fint. Det har vært lite trafikk og for litt siden hørte jeg på radioen at det hadde vært en sjedekollisjo, ja, helt alvorlig; en sjedekollisjon, om ikke alvorlig, men likevel...

Akkurat nå passerte vi metropolen Tynset. Fra tidligere ekspedisjoner har vi frekventert den lokale Coopen (som heter Domus her), så derfor kjørte vi rett forbi med Tolga som mål. Tolga er forresten et tyrkisk guttenavn for de som trengte oppdatering på den fronten og ikke bare på hvor vi har vært og handlet dagligvarer.

Mørket har nå senket seg. Klokken er litt over fire. Lisa og Emma snorker i baksetet. Og jeg må holde utkikk etter elg...

Location:På vei til Røros