fredag 21. desember 2012

Rom 105 på Sura Design Hotel

Rom 105 på Sura Botique Hotell
Så var vi begge vel fremme i Istanbul. Ingvill padder, og jeg prøvesmaker innholdet i en pose M&M. En time foran resten av verden, altså Norge, så det er snart sengetid her.

Jeg leste en gang om en indianer som satt på flyplassen i Seattle så lenge at vaktene kom for å kaste ham ut fordi han ikke kunne oppholde seg der. Til det svarte han at han bare satt og ventet på sjelen sin, fordi intet menneske kunne reise fortere enn man kunne ri på hesteryggen, for da fulgte ikke sjelen med. Og hvis man gjorde det, måtte man vente på sjelen sin på bestemmelsesstedet.

Jeg håper sjelen min har ankommet Istanbul. Det tok i alle fall så lang tid i passkontrollen her nede at den i det minste rakk å komme til Munchen. Og når jeg i tillegg hadde surret og glemt at jeg trengte euro til visumet og måtte traske hele terminalen på kryss og tvers for å finne en ATM så var det kanskje like greit at sjelen min var et annet sted. På et eller annet tidspunkt resignerte jeg og tenkte at det ikke hjelper å bli sinna når man står i kø. Går ikke fortere av den grunn...



Så var jeg endelig ute av terminalen. Der var det som vanlig en kakofoni av lyder, blålys og folk over alt. Men det er jo også det som tiltaler meg med dette landet At det absolutt IKKE er sånn som hjemme. Drosjesjåføren snakket ikke mye engelsk men vi hadde en hyggelig samtale på turen innover til hotellet.

Nå har freden senket seg over Istanbul og over oss. Det skal bli godt å krype til køys etter et døgn med lite søvn. Riktignok selvvalgt pga min strålende evne til å utsette ting jeg ikke liker, pakking feks.


I morgen står Den blå moské på programmet. Den er i gangavstand fra hotellet. Og som vanlig har jeg forestilt meg at Istanbul er en helt flat by, for det er sånn den fremstår på kartet, men sannheten er jo at det er mye bakker her. Det gleder jo mitt bergenshjerte, men ikke like mye mine litt slarkete knær. Men jeg er like blid.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar