Storefjell i november

Turen til Storefjell ble bestemt og bestilt i en fart, takker være min fantastiske sjef Annelise, som mente at jeg var sliten og trengte litt avkobling. Og det stemte. Det hadde blitt litt mye jobbing og sosial omgang i forbindelse med jobb og kurs den siste tiden.

Noen ganger skjer det så mye i livet at vi ikke får tid til å tenke på annet enn de oppgavene vi har. Og noen ganger trenger vi tid til å gå gjennom ulike prosesser og kjenne på ulike følelser for å komme videre.

Jeg reiste oppover med følgende mål for øye: Slappe av, kjenne godt på følelsene mine, ta ting som de kom, ta hensyn til meg selv og kose meg. Og ting kom, både gode og vonde.

Morgen over Golsfjellet

Første døgnet gikk jeg litt i et vakuum. Tankene kom litt sånn ustrukturert. Jeg tenkte på mange ting samtidig. Jeg lot det være sånn, lot tankene fly som de ville. Etter en stund kjentes det veldig godt. Noe dvelte jeg ved,  noe lot jeg passere. Tårene kom også. Passet utrolig dårlig at de presset på mens jeg satt i spisesalen.

Et annet mål var å komme seg ut på tur. Jeg hadde litt lyst å gå på ski, men fredagen var det dårlig vær og dårlig føre, så jeg gikk en lang tur på beina, først langs veien, og så etterhvert på en brøytet skogsveg. Jeg lot ipoden være på rommet. Det var et bra valg, for det er mange lyder i skogen. Jeg lot også mobilen ligge igjen. Nok et klokt valg. Så kunne jeg nyte skogens ro, for å være litt poetisk.

Om kvelden var det dekket til julebord og jeg gjorde meg ferdig med pinnekjøtt og hadde med meg en halv sau tilbake på rommet. Men maten smakte bra, og jeg måtte to turer til dessertbordet. Jeg gikk tidlig til sengs og sovnet som en stein.

Soloppgang over Golsfjellet

Lørdag våknet jeg tidlig. Jeg veide litt frem og tilbake om jeg skulle spise frokost først eller om jeg skulle gå en tur først. Solen var i ferd med å stå opp, og det var klart og kaldt. Derfor bestemte jeg meg for det siste. Denne gangen gikk jeg i motsatt retning, og var så heldig å finne nok en brøytet skogsveg. Jeg hadde kamera med og tok noen bilder, men først og fremst nøt jeg stillheten og synet av den vakre naturen. 

Og plutselig kjente jeg at jeg var i ferd med å komme i balanse. Mens jeg tidligere hadde kjent tårene presse på, kjente jeg bare på en stor ro inni meg. 

Lørdagskvelden var det over firehundre gjester på Storefjell. Så mye for hun som søkte ensomheten. Men det var faktisk noen kjente der, og utover kvelden kom jeg i prat med flere. 

Jeg kjøpte billetter til kveldens konsert med Heine Totland. Konserten lot vente på seg, men da den startet var den vel verdt å få med seg. 

Heine Totland - Buddy Holly

Etter konserten tok jeg en rekognoseringsrunde og fant ut at pianobaren var et blivende sted. Bevæpnet med en Pepsi Max tok jeg oppstilling ved en vegg, og pyntet den dermed opp. Det var litt rart, men helt greit å være alene på fest. Faktisk så greit at klokken var nærmere halv fire enn tre da jeg endelig krøp til køys. 

Vel tilbake i virkelighetens verden er jeg godt fornøyd med mine valg. Sånne pusterom i hverdagen burde være obligatorisk!