Ingvilds reiseblogg: Første juledag...

Frokost og rekognoseringstur til nær-EU
Det er første juledag, og vi stiller pyntet til frokost. Det er det ikke alle som gjør, men vi snakker ikke om slike etikettebrudd på en sånn fin dag. Frokostbordet er dekket med nesten alt hva hjertet begjærer, det er nok bare nugatti som mangler... Fra hotellets side er det lagt opp til kirkegang, men vi har andre planer.

Området mellom Røros og Härjedalen

Etter frokost setter vi kursen østover med Funäsdalen som mål. Vi benytter kjøreturen til å snakke om Kolfogden, det gamle spøkelset, en av Johan Falkbergets figurer fra historien om Ann-Margritt. Og så kommer vi inn i Härjedalen. Og det er da vi tenker at det var da synd at svenskene fikk kloen i dette området. Og for ikke å snakke om Bohuslän...
Men, akkurat denne dagen er det en fordel at disse områdene er svensk, og ikke norsk. Det meste på svensk side er nemlig åpent en første juledag, i motsetning til på norsk side. Og det er vi for, er vi ikke?

Lyden av slalomstøvler mot steinfliser
Vi finner et spisested omtrent midt i en slalombakke, og får et fint vindusbord. Jeg merker at de andre gjestene går litt rart, og når jeg retter blikket mot gulvet, ser jeg at de har på seg slalomstøvler. Og det krever en spesiell teknikk, så mye kan jeg si, uten å påberobe meg at jeg har hatt sånne støvler på meg så mange ganger.
Så skjønner vi at vi har vært heldige. På en, to og tre, er kafeen fylt til randen, og det eneste vi hører er lyden av klakkende slalomstøvler mot steinflisene. Klakk, klakk, klikke klikke, klakk klakk. Irriterende, ikke sant?

Funäsdalen

Kanefart i fleinsopprus...
Nei, det var nok ikke helt riktig, men det kan virke sånn av bildene. Det hadde med en kombinasjon av at jeg glemte brillene på hotellet, og det var så mørkt at det var umulig å stille inn kameraet...

Kanefarten var, som mye annet denne julen, arragert av hotellet. Det kostet litt, men var absolutt verdt pengene. Vi ble fraktet rundt i Røros sentrum, for kjennere, ikke verdens største plass, men likevel, det var stemningsfullt å sitte i sleden og se de fantastiske gamle husene, de trange smugene, og alle lysene. Det var åpenbart en tradisjon på Røros å ha islykter utenfor husene. Og når vi snakker om tradisjon: De som er på Røros om vinteren, og i Turistinformasjonens åpningstider, kan leie spark.

Finnes kanskje med hjul???

Man skulle tro det ble en kald fornøyelse, men godt innpakket under diverse feller i sleden, som riktignok rugget litt fra side til side, og kunne, jeg understreker kunne, vært mulig å sove i, om jeg ikke hadde vært så opptatt av å forevige øyeblikket.