Tromsø - Trondheim, og litt måkefilosofi...

Torsdags kveld var det fest på Sommerøya. Det skulle være grilling på brygga, men været tillot ikke det. Maten smakte uansett utmerket, det var blant annet grillet hvalbiff. Nam-nam. Og for ikke å snakke om fiskesuppen. Den slår til og med en viss bergensk fiskesuppe. Synd å si det, men dette er av livets harde realiteter.

Resten av kvelden gikk med til sosiale ritualer, men selv om jeg ikke på noen måte kunne holde oversikten over alt som foregikk, innbiller jeg meg at det ble snakket en del fag, og inntatt en del fludium... 

Fredagen var siste dag på konferansen. Etter tre hektiske dager skulle alle spres for diverse vinder, eller rettere sagt spres med SAS, hurtigbåt, bil eller motorsykkel. Det var ingen gråtkvalt avskjed, alt foregikk i høflige, sømmelige former.

Noen tok hurtigbåt... 

Jeg var så heldig å få besøk av min venn Stig-Lennart. Han tok turen ut til Sommarøy for å spise lunsj med meg, og så var han så snill at han kjørte meg tilbake til Tromsø, eller rettere sagt til Kvaløysletta, der jeg skulle besøke Ingunn.

Turen tilbake fra Sommarøy tok bare en time, men vi kunne sikkert brukt mange timer, så mye som vi hadde å snakke om. Etter litt plunder og heft fordi GPS kartet og terrenget ikke stemte overens… som om det var noe nytt, vi kjørte blant annet inn et sted det var innkjøring forbudt, uten at det fikk nevneverdige innhogg i lommeboken. Men altså, etter litt om og men fant vi frem til Ingunn.

Og i det jeg ringer på døren, skvetter hun til sånn at hun søler kaffe ut over skrivepulten sin. Nå ordnet det seg uten de helt store katastrofer, men en viss spenning rundt eventuelle tekniske dippedutters overlevelse var det jo, helt til vi fastslo at alt var ok. Så var det kaffe og masse skravling. Vi hadde tross alt litt verdensproblemer vi ikke hadde gjort oss ferdig med. En liten bit av Afghanistan mener jeg og huske at det var.

Superkokken Ingunn hadde lenge reklamert for sine kyllingnuggets og ovnsbakte poteter med spesial rømmedressing. Reklamen var ikke på noen måte villedende, hun kunne faktisk tatt litt hardere i, spør du meg. Det smakte vidunderlig!

Jeg var ganske god og mett da jeg ankom Tromsø lufthavn. (Litt sånn pustebesværmett, på en måte). Men jeg kom meg helskinnet igjennom sikkerhetskontrollen. Rart det der hvordan vi blir litt skyldbetynget av å bli kontrollert på den måten, uten at vi har gjort noe galt.

Inne i avgangshallen møtte jeg tre kollegaer, hvorav den ene skulle samme vei som meg, nemlig til Trondheim. Geir tilbød seg å kjøre meg helt til Gunn, og jeg takket selvsagt ikke nei. Og det var vel omtrent da jeg kom på at en måke hadde tatt seg den frihet å skite meg på skulderen den første dagen etter ankomsten til Tromsø, og nå så jeg helt klart at det stemmer som de sier, at det å bli truffet av fugleskitt betyr lykke…

Måkeskitt betyr visst lykke...