Bergstaden

Mandag morgen pakket vi hunder og oss selv i bilen, samt diverse interiørting som min kjære søster ville bli kvitt og vi alltids kunne få bruk for. Jeg måtte som vanlig sitte på kofferten for å få den igjen, noe annet ville overrasket med stort.

Etter en liten proviantstopp, mat må man ha, som om vi ikke hadde fått nok mat i Høgreina, satte vi kursen mot Røros. Det ville bli mitt første, og Terjes andre besøk i Bergstaden.

Veien nedover E6 er jo ganske kjedelig, sorry alle dere trøndere. Gaula er liksom ikke Nilen, men nok om det. Vi skulle ta av da vi kom til Støren."Et lite wienerbrød, fra Størens bakeri, et lite wienerbrød, får tankene på gli…" nynnet vi innimellom munnfullene.

Det er jammen mye skog der oppe i Trøndelagen. Og så er den jo helt lik, nesten, til den som vi har her sørpå… Men det var en fin og behagelig tur med ikke alt for mange camping vogner og biler… Ja, ja, jeg vet at vi har hatt campingvogn selv. Men nå som vi ikke har det, forbeholder jeg meg den inkonsekvente retten til å kommentere deres tilstedeværelse på norske veier. Ferdig med det.

Vi ankom Røros i tretiden og sjekket straks ut det lokale møtestedet, nemlig Domus kafeen, eller Coop kafeen, som det sikkert heter. Jeg overrasket kroppen min med en Napoleonskake. Terje satte tennene i et fristende rekesmørbrød som viste seg å inneholde mer majones enn reker. Jaja, det hjalp i alle fall på sulten.

Etter den lille stoppen satte vi kursen mot hotellet. Det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn først antatt å finne frem.

Og så kom jeg nok en gang frem til konklusjonen at jeg pakker alt for mye. Deretter gledet jeg meg over det faktum at jeg har en tålmodig mann. Hunder, bager, koffert og diverse, diverse skulle opp på rommet, som viste seg å være helt greit, frem til vi skulle legge oss.

Etter at vi var installert på rommet, ville vi ta byen i nærmere øyesyn. Jeg hang kamera rundt halsen og halset etter Emma, Lisa og Terje. Første stopp var parken utenfor hotellet. Der foreviget jeg Bergmannen og hans hustru. Og de var veloppdragen og stod helt stille. 

Så gikk turen videre oppover Kjerkgata. Der var det mange fine butikker, dessverre var de fleste stengte, men alle var ikke like lei seg for det. Men det var jo så mye annet fint å se på… 

Til tross for litt dårlig lys, sett fra en fotografs ståsted, var motivene mange. Det var bare å velge å vrake. Men det foresvever meg at noen har vært her før, for jeg mener å ha sett mer enn ett av "mine" blinkskudd på kalendere og plakater rundt omkring. Men jeg er jo bergenser, og dermed ikke spesielt beskjeden, så jeg bryr meg ikke så mye om det…

Vi ruslet den ene gaten opp, og den andre gaten ned. På tilbake veien tok vi turen om bergverksmuseet og slagghaugene.

Da vi gikk nedover mot hotellet, ble Emma oppmerksom på et eller annet, og Emmas kompassnål pekte rett mot en dør. Og der så vi en snute og en labb. Det virket som om denne var vant til oppmerksomheten, for den gjorde ikke mine til å røre på seg. Emma var i alle fall borte og snuste på snuten, selv om hun var litt skeptisk i begynnelsen.