Nyttårsfeiring, bunnkjenning og jakten på mumiene...

Stemningsbilde av pyriamidene... 

Nyttårsaften ble vi stuet inn i baren på båten. Der fikk vi cocktails og snacks før vi ble bjellet ned i spisesalen. Alle damene fikk en rose av en stakkers nisse, antagelig den med lavest rang på kjøkkenet. Han så ut som han hadde lyst til å rømme fra alt sammen. Og bare han visste at en times tid senere skulle han, i følge med den andre med like lav rang på kjøkkenet, måtte bære ut nyttårskaken til dessertbordet, utkledd som en julenisse farao. Han fikk vår sympati. Men, when in Rome… og så videre.  

Spisesalen var pyntet med reinsdyr og slede, oppsatser av frukt, og dyr i alle farger og fasonger. Maten var upåklagelig, og mens vi satt til bords hørte vi en rumling som vi skjønte, på kelnernes uttrykk, ikke var normal. MS Lady Mary hadde gått på en sandbank. Det ble full aktivitet i spisesalen, her gjaldt det å redde det som reddes kunne, så alle styrtet mot dekorasjonene, det var om å gjøre at de ikke styrtet sammen, mens vi andre satt litt nølende og tok innover oss at spisesalen lå nederst i båten, like under vannlinjen. Men det gikk bra. Vi seilte videre uten at vi verken tok inn vann eller begynte å synke. 

Etter middag ble vi sluset tilbake i baren, utstyrt med hatter, masker, sølvkuler og girlander. Ingen av oss forstod vitsen med disse sølvkulene, helt til noen fant ut at de var velegnet til å kaste på hverandre. Vi ble utsatt for en usedvanlig treffsikker eldre dame, hun minnet ikke så lite om grevinnen, ja hun med hovmesteren, og hun hadde en sterk kastearm. Denne leken ble så populær at den foregikk utover hele natten. Om ikke annet var det en morsom måte å komme i kontakt med andre på. Det ble uansett mye smil og mye latter av dette.

Utover kvelden var det sild i tønne dansing på dansegulvet, og jeg lærte endelig de riktige bevegelsene til YMCA, takket være noen søte, små italienske ungjenter som hadde greie på ting. Ganske morsomt egentlig, tatt i betraktning at de neppe var født den gangen sangen var urpopulær. Og der og da følte jeg meg litt gammel, men  jeg fikk annet å tenke på da jeg ble tråkket på beina av grevinnen, og tvistet på meg en liten ryggstrekk.

Da klokken slo tolv stemte alle i den sangen som alle synger i England på nyttårsaften og vi knuffet og klemte og ønsket hverandre godt nyttår på norsk, svensk, italiensk, tysk og fransk, samt arabisk, tror jeg det må være. Det ble en morsom og annerledes nyttårsaften. 

Første nyttårsdag kunne vi heldigvis sove lenge. Etter lunsj var det tur til Karnak og Luxor templene. To imponerende byggverk med en delvis utgravd sfinks allé på rundt tre kilometer. I Karnak tempelet lærte mennene hvordan de ved å sette frem venstre fot skulle yppe til strid. Mange av statuene av Ramses den annen (den store) står med venstre foten foran den høyre, og dette skulle altså vise hvilken stor kriger han var. Det var Ramses den store som påbegynte disse templene, og de etterfølgende faraoene bygget videre på dem. Inne i Luxor templet er det og en koptisk kirke og en moské, så her skulle det være noe for enhver smak. 

På vei fra Karnak ble det stopp på en papyrusfabrikk, der vi fikk lære forskjellen på ekte og falsk papyrus. Det er ikke akkurat noe man får bruk for i hverdagen, men kunnskap kan vi aldri få nok av. Så da så. Hva forskjellen er? Ekte papyrus er lagt i flette eller rutemønster. Når du holder papiret opp mot lyset, så går streken begge veier. Banaus, som vi valgte å kalle det, er papir laget av bananplanter, og der vil strekene bare ligge en vei.

Ekte papyrusbilde 

Søndagen kom, med nye muligheter og nye templer å skue. Denne dagen stod Kongens dal på programmet. Kongenes dal ligger på dødens side av Nilen og er et område av i alt tre gravområder. De andre er Dronningenes dal og de Adeliges dal. Det ligger mye historie bak valget av denne gravplassen for de store dronningene, adelsmennene, først og fremst prester, og faraoene, men kort fortalt handlet det om å legge gravstedet til en plass som var vanskelig tilgjengelig for gravrøvere. Tidligere faraoer ble lagt i pyramidene, og som kjent er de ganske synlige der de ligger.

Hvis man klarer å overse menneskehavet, at det blir guidet på alle tenkelige språk på alle tenkerlige steder, utenom inne i gravkamrene, fordi det er ulovlig, og det at du må stå i kø overalt, er kongenes dal en fantastisk opplevelse. Klarer du også å ignorere alle selgerne som av en eller annen grunn får bevege seg inne på området, for å tilby sine varer til turistene, noen nyttige ting, kart og bøker, og noen unyttige ting, falske alabastfigurer og kalkstensbilder, hjelper det også. Og når man har akklimatisert seg og dyttet ørene full av imaginære bommulsdotter, lukket øynene og latt seg følge med strømmen inn i de tre kamrene man får lov å besøke, er det bare å nyte synet og inntrykket av de vakre maleriene, hieroglyfene, bildene av alle gudene som skulle hjelpe faraoene over til den riktige siden på veien til det evige liv, sarkofagene og i det hele tatt kamrene i seg selv, gravd ned i bakken i det store fjellområde på vestsiden av Nilen.

Mange av gravene ble funnet allerede i antikken, og alle, med unntak av Tut ank Amons grav, var blitt utsatt for gravrøvere. Så dalen var altså ikke så sikker, tross alt. Tut sin grav (man blir fort på fornavn med disse faraoene), ble funnet i 1922 med alle skattene intakte. Han var bare 19 år da han døde. Ramses den store, derimot, ble hauggammel. Han overlevde tolv av sine barn (sønner, muligens flere, men de var døtre og ble således ikke regnet med), og var gift med omkring femti koner som skal, hvis vi skal tro historien, ha født ham omkring 200 barn. 

Tut ank Amons berømte dødsmaske 

Men hvor var mumiene? Vel, hvis de ikke var travelt opptatt med filminnspillingen av Mumiens forbannelse nummer 17 eller der omkring, så var de nok et annet sted. Mest sannsynlig på mumienes museum.  

På vei fra Kongenes dal gjorde vi et stopp på en alabastfabrikk. Og la det være sagt med en gang. Styr unna salgsutstillingen hvis du ikke har tenkt å kjøpe noe her. Jeg kom ut derfra ruset på showdemonstrasjonen til arbeiderne, hibiskuste og en usedvanlig kompetent selgers overtalelsesevne, med en livsnøkkel til overpris i sekken.