Tid for omstilling

Siste uken på Balçova er fylt med faste innslag; Legesjekk, sykepleiersamtale, avsluttende undersøkelse hos fysioterapeut, og det å ta farvel med terapeuter og de andre som skal bli igjen der nede. (Eller fastboende, som det også kalles).

Inngåande studie av håndledd...

Som om ikke det skulle være nok, er de siste dagene på Balçova ofte preget av panikk. Det er som om vi faller i en kollektiv transe av innbilning om at vi har god tid, vi skal tross alt være der i fire uker. Men når den siste uken kommer, går det opp for oss at vi snart skal hjem, og da må ALT gjøres. Og sånn oppstår panikkshopping, panikkbading, panikksoling, panikkmanikyr, panikkfrisering, panikktrening, panikkfilosofering, og i noen tilfeller, panikkinntak av alkohol og panikkutroskap. Det må være fornøyelig å sitte på sidelinjen og betrakte det hele, så neste gang jeg skal til Balçova har jeg tenkt å gjøre mer av det...

Ingen grunn til panikk

Kvelden før hjemreise er det avskjedsfest. Tidligere år har det kommet en gruppe hver 14 dag, men fra i år kommer det kun en gruppe hver måned til Balçova. Etter det jeg har hørt er de fleste fornøyd med den nye ordningen. Noen savner litt det å se hvem som kommer etter fjorten dager, men de aller fleste på gruppe fem var veldig fornøyd med at det var så rolig og at det var lettere å bli kjent med de på gruppen. Og ikke minst, vi slipper pliktløpet med to velkomstfester, vår egen, og neste gruppen sin, og det samme med avskjedsfestene. Det er ingenting galt i disse festene, men har du vært med på en to tre stykker, så vet du hva det går i. Vi møter opp av ren høflighet.


Det er pasientene som står for underholdning på avskjedsfesten. Og nok en gang finner jeg meg selv på en eller annen måte involvert i underholdningen. Denne gangen som oppleser av historien Lille Willy, en selskapslek der seks stykker sitter på stoler på en rekke, og må reise seg og gå en runde rundt alle stolene når navnet deres leses opp. Og det gjør det selvsagt utrolig mange ganger. Det går hardest utover Lille Willy, denne gangen i skikkelsen til omtrent to meter lange sykepleier Knut. Og tilfeldigvis hadde vi tre Bjørner på lager, bortsett fra at den ene Bjørnen, den såkalte Bergensbjørnen var i grizlihumør og den andre Bjørnene slett ikke het Bjørn men Kristian.

Lille Willy

Jeg hadde også, i nattens mulm og mørke, snekret sammen en liten fremvisning med bilder jeg hadde tatt, og for en gangs skyld så stemte utrykket ”å ta bilder” med det jeg faktisk hadde gjort. Det er synd å si at alle modellene mine var villige. De eneste som muligens ikke hadde noe i mot det, var blomstene i parken og diverse døde ting, og muligens Morten og Siw som ble utsatt for min spesielle pedagogikk; ”Jeg vil gjerne at dere stiller dere opp i parken så jeg kan ta noen bilder av dere.” Og det ble både bilder og fremvisning etter litt plunder og heft. Men med flaks og litt hjelp av Lillebror, ble det fremvisning med musikk. Det siste med musikken er jeg litt fornøyd med, for den måtte styres manuelt, og jeg klarte å huske både hvor jeg skulle dempe, og hvor jeg skulle bytte musikk. Lillebror var mektig imponert over at jeg klarte å se de lille tegnene på datamaskinen, jeg som var så gammel. Jeg finner nok en passende anledning til å ta igjen for den der…  

Lillebror gliser... enn så lenge... 

Etter avskjedsfesten gjenstår som regel den siste pakkingen. Panikkpakking. Alle lurer på om de har for mye i kofferten, og det har de, omtrent alle sammen. For en gangs skyld har jeg hundre gram under maks grense. Det er første gang på sikkert ti år. Og for de som ikke vil prøve å hvile ryggen på sengen, men heller danse på bardisken på Cheerse, fortsetter festen til langt på natt.