Ingvilds reiseblogg: Høy temperatur, møllkuleminner, og et litt annerledes kvinnesyn

Onsdag, og vi er i gang med siste uken her på Balcova. Det er varmt. Varme er godt for kropp og sjel, men når du svetter uten å løfte en finger, er det i beste fall litt slitsomt. Trøsten er at det er likt for alle. Da er det godt å kunne sitte i nærheten av airkondisjonen eller i skyggen, enten alene eller sammen med en eller flere venner.

Varme mennesker på vent...

Jeg kjenner at formen kommer snikende, og velkommen skal den være. I dag har jeg blitt strekt noe grådig av fysioterapeuten min. Fortsetter dette kommer jeg hjem høy og lys.
Det har også blitt tid til litt shopping. Jeg svingte kredittkortet med store armbevegelser på Agora i går, og jammen kom jeg ikke hjem med et par handleposer også. Lillebror fant seg tøffe sko, og et par sko og noe undertøy fant meg. Det ble også tid til en is på uterestauranten. Kjempekos.

Eimen av møllkuler ligger over behandlingavdelingen nå som det nærmer seg Ramadan, muslimenes fastehøytid. Da tar man frem sine fineste plagg og mange går i hammam, tyrkisk bad. Det plager meg egentlig ikke, men lukten vekker minner om gaver fra gamle tanter. De luktet alltid møllkuler, selv om det var en parfyme, som regel 4711, eller syvogførrelleve som den het, eller den andre grusomme med en sånn senjorita utenpå. Men det er en svunnen tid, siden den gang har verden gått fremover, eller i alle fall trodde jeg at den hadde gått fremover. Men her forleden ble jeg litt i tvil, og mange med meg.

Here it goes: Tyrkias statsminister, Erdugan, (eller Erdugal som var huskeregelen for å huske hva han het...) var på besøk i Izmir, og i den anledning skulle han holde en tale, eller pressekonferanse eller hva det nå var, her på Balcova. Det var ikke det at vi gledet oss storveis og ventet i timesvis, men når først mannen var her, så var det jo greit å ha sett ham. Det var et voldsomt oppstyr. Nettet ble stengt, mobilnettet var nede en stund også. Sikkerhetsvakter begynte å stenge av området allerede tidlig på dagen, og det myldret av menn med ørepropper og store ting i lommene sine.
Utpå kvelden ryktes det at han var i anmarsj, og da vi så hotelldirektøren i fullt firsprang ned til konferansesalen, var det på tide å gå. Hele Tyrkias presse hadde møtt opp, og stod klar med sine kamera og notatblokker. Vi vandret med freidig mot, men så ble vi stoppet av sikkerhetsvaktene. Vi måtte holde oss litt i utkanten. Javel, tenkte vi, men så la vi merke til at flere av guttene hadde sneket seg ned og stod sammen med pressekorpset. Kunne det, nei, det er ikke mulig, er det virkelig, nei, nå har jeg aldri hørt på maken! Dette måtte vi teste ut, så vi oppfordret mildt (mulig det riktige ordet er presset) en av guttene til å gå forbi sperringen for å se om det var som vi trodde. Og joda, han fikk gå som han ville, rett forbi vaktene, mens vi damene måtte holde oss pent i bakgrunnen. Vi ble så forfjamset over dette at vi nesten gikk glipp av den lille mannen i den grå dressen, men der var han altså, selveste selveste, og så var det over. Og vi stod igjen og kunne liksom ikke komme helt over opplevelsen av å ikke få gjøre som alle andre bare fordi vi var kvinner. Nå skal det være sagt at de kvinnelige fotografene også måtte holde seg litt i bakgrunnen...